Tiurjakt – En Liten Jakthistorie

Jeg vil fortelle en liten historie om en årlig tradisjon jeg har sammen med faren min. Hver høst tar vi en jakt- og fisketur opp til barndomsgården hans i Nord-Trøndelag for å kose oss sammen og slappe av.

Vi jakter stort sett på storfugl, men det er sparsomt med vilt på eiendommen så vanligvis må vi ta til takke med selve naturopplevelsen og er fornøyde med det.

På jaktturen vår for to år siden så vi knapt storfugl, men like etter at vi hadde kjørt fra gården på vei hjemover så vi en svær ragg av en tiur som sto og lo godt i veikanten. Det så ut som om den visste at jakta var over og at haglene var godt pakket ned…

Da vi kom tilbake til gården i fjor høst var det derfor med håp om å kunne si takk for sist til tiuren fra året før. Til forskjell fra tidligere år var også broren min med på tiurjakt denne gangen.

Vi gikk ut fra gården med freidig mot tidlig om morgenen den første dagen. Siden broren min var “førstereisgutt” fikk han gå foran og det tok ikke mer enn fem minutter før det brakte i en stor tørrgran like ved stien.

Broder’n reagerte lynraskt og smalt av hagla – halvveis fra hofta. Det braste nedover grana og en stor tiur lå steindød inne ved granleggen. Om det var den samme som vi så året før er umulig å vite, men det hører med til historien at vi ikke så en eneste fugl til på hele resten av turen.

Les også: Storfugljakt i Trønderskog