Etter rapporter om mye vilt i terrenget som familien min disponerer var forventningene til årets storfugljakt skyhøye.
Tilbakemeldinger fra både lokalbefolkningen og tilreisende jegere tilsa at årets skogsfugl-bestand var på et rekordhøyt nivå og vi gledet oss derfor stort til å komme i gang med jakta.
Jaktterrenget vårt har tilhørt familien i generasjoner og ligger ca en times kjøretur nord for Namsos i Nord-Trøndelag. Mengden skogsfugl i terrenget varierer mye fra år til år, blant annet på grunn av en sunn populasjon av rovvilt som holder bestanden av skogsfugl i balanse, men i år tilsa altså alt at det ville bli en fantastisk jaktopplevelse.
Storfugljakt – Dag 1
På jaktas første dag tok jeg og faren min båten inn til det gamle seterbruket Smines-setra som ligger innerst inne i fjordarmen Fjærangen. Her har mang en gammel stor-tiur måtte bite i gresset gjennom tidene og området har et svært variert terreng som skogsfuglen vet å sette pris på. Av erfaring vet vi at man må holde børsa klar allerede på den korte veien fra sjøen opp til setra da fuglene liker seg godt rett utenfor setra, men denne gangen var det ikke mye liv å se.
Etter en kort pause på Smines-setra gikk turen videre mot Salsvatnet, Norges og Europas nest dypeste innsjø etter Hornidalsvannet, som ligger kun 10 minutters gange fra setra. Opp fra Salsvatnet går det mange små, trange dalsøkk hvor vi ofte har møtt på storfugl. Denne gangen var intet unntak og på veien opp mot Nedre Hesjedalen fløy det opp to orrhøner rett ved en myr. Den ene kastet seg raskt rundt en granlegg og forsvant, men den andre måtte bite i gresset.
Med litt tyngre sekk og betydelig bedre humør gikk turen videre opp Hesjedalen, og like før vi ved Lissdalen skulle til å vende nesen hjemover mot setra kastet en flott tiur seg ut fra en liten furukolle. Far min var raskest oppe med hagla denne gangen og sikret dermed julemiddagen for i år. Vi spiser nemlig heller storfugl enn ribbe her i gården.
Det er rart med det, men som alle tur-folk vet så smaker selv den mest ordinære traktekaffen himmelsk etter noen timer ute i marka. Og noen enkle skiver med gulost blir rene gourmetmåltidet når bare omgivelsene og omstendighetene er de rette.
Mette og fornøyde gikk turen videre til Hummelvikfossen, hvor det har vært elgpost i uminnelige tider og hvor utallige skogens konger har gått over til de evige jaktmarker. Her finnes det en mengde små myrer og gamle hogstfelt hvor skogsfuglen trives godt. Moltemyrer, blåbær og tyttebær, samt mange små koller med klynger av furutrær, gjør dette til det ideelle terrenget for storfugljakt og det er sjelden du går her uten å treffe på fugl. Denne gangen var intet unntak og rett som vi krysset over en liten myr fløy det opp en svær røy foran oss. Både jeg og far min slengte av gårde et skudd og fuglen datt rett i bakken. Hvem som kan ta æren for fellingen er fortsatt under diskusjon, men opplevelsen satte uansett et flott punktum for en fantastisk jakt dag ute i nydelig trøndelagsnatur.
Storfugljakt – Dag 2
Oppspilte av gårsdagens opplevelser våknet vi grytidlig dagen etter. I og med de gode resultatene fra dagen før bestemte vi oss for å dra tilbake til det samme området, men å angripe det fra en litt annen vinkel. Vi tok derfor bilen inn til kommunesenteret Lund og derfra videre inn mot Lundasetra noen kilometer unna. Dette området ligger tett inntil der vi jaktet dagen før og vi håpet derfor å kunne gjenta suksessen.
Vi satte fra oss bilen ved den gamle gården Aune og ruslet nedover mot sjøen ved et område som kalles Skryten. Den første delen av turen var det ingen fugl å se, men vi visste av erfaring at dette området ofte har fugl. Vi skilte lag for å kunne dekke et større området og i det vi tok en avstikker opp mot Ospvika, begynte noe å skje. Faren min skremte opp to orrhaner i det han kom inn på en liten myr og det ble turens første “double”. Like etterpå skremte jeg opp en stor røy, men fuglen klarte så vidt å komme seg over åskammen før jeg fikk fyrt av et skudd.
Vi gikk videre opp ett område kalt Aunlia og jeg skremte ganske snart opp en stor røy, men bommet på første skuddet. Fuglen kastet seg bak en liten åskam, men kom ut igjen på andre siden og denne gangen var jeg klar. Fuglen datt og sikret enda en suksessfull dag. Bare et par hundre meter lengre bort skremte faren min opp en gigantisk tiur og slengte to skudd etter den i rask rekkefølge, men fuglen fløy videre over en høy fjellkam og ble borte.
En halv time senere nede fra åskammen og på vei hjem sier faren min som kjenner området godt: “Her burde det ligge en dau tiur”. Ti meter senere finner vi en av de største tiurene jeg har sett liggende død i grøfta. Den klarte så vidt å komme seg over åskammen men falt så død om og sparte oss i prosessen jobben med å bære den ned fra fjellet. Det kaller man service og årets storfugljakt fikk dermed den beste finalen man kan tenke seg.
